søk

Skriftstørrelse:

Refleksjoner i forhold til FmB's retningslinjer

Som ansatt i barneverntjenesten så jeg tidlig at metoden Fritid med Bistand forutsatte at jeg endret min måte å nærme meg ungdom på. Gjennom min praksis som barnvernskurator har Askeland`s problemløsningsmodell vært sentral. Når jeg nå skulle arbeide og delta i et arbeid med å videreutvikle en ny arbeidsmetode så jeg at fokuset i møte med den enkelte ungdom måtte flyttes fra en problemdefinering til en mulighetsdefinering.
Når jeg nå treffer ungdom og forteller hva jeg jobber med og hva jeg kan tilby, er jeg bare opptatt av hva ungdommen har lyst til å holde på med av fritidsaktivitet, eller hva han/hun drømmer om å kunne holde på med. I dette fokusskifte har jeg opplevd flere ganger at ungdommene lettere forteller til meg om deres ulike problem enn de har gjort til deres kurator. En kurator uttrykte det slik etter et møte med en ungdom; "du har i løpet av dette møte fått vite mer om hennes problemer en jeg har gjort med jevnlige samtaler i nesten to år". Denne erfaringen er ikke enestående. Jeg er kun opptatt av deres ønsker, drømmer, muligheter i forhold til fritidsaktiviteter, og jeg erfarer at dette gir rom for en god relasjon som igjen gir gode muligheter for brukermedvirkning.

1. Klargjøre intensjonene med metoden og stiller sin kompetanse til disposisjon.

Når jeg tar kontakt med ungdom for å tilby FmB, er det med bakgrunn i en henvendelse fra barneverntjenesten hvor de vurderer at FmB vil være et egnet tiltak for den aktuelle ungdom. Jeg gjør da en avtale med den aktuelle ungdommen hvor jeg forteller om hva jeg kan tilby. Vi går gjennom og snakker litt om metodens ulike faser, og jeg forteller litt om hva som finnes av ulike aktiviteter i vår by. Jeg legger vekt på at tiltaket er helt frivillig og at han/hun når som helst i denne prosessen kan trekkes seg ut, hvis de ikke vil mer. Det jeg lover, er å hjelpe dem med å komme i gang i en selvvalgt fritidsaktivitet.

Det er viktig å gi deltakerne ansvar. Min rolle som saksbehandler er å medvirke som er partner, ved at jeg samler inn informasjon om ønskede aktiviteter.
Innen noen aktiviteter finnes bare ett tilbud eks bueskyting og fallskjermhopping, men ofte er det mange klubber som tilbyr lignende aktiviteter. Vi tilbyr derfor deltakeren å undersøke hvordan aktivitetstilbudet gis i de ulike aktivitetene. På den måten kan vi gi den enkelte deltaker svar på det som er av betydning for å gjøre et egnet valg knyttet til aktivitet. Informasjonen er knyttet til beliggenhet, tilgjengelighet, alder, kjønn, kostnader, aktivitetstidspunkt m.m.

Gjennom samtaler med organisasjonene synliggjøres også deres ressurser og ikke minst deres muligheter for en inkludering av en mulig deltaker. Denne kunnskapen søker vi å formidle til den enkelte deltaker på en slik måte at han/hun har best mulig forutsetninger til å foreta et valg av en ønsket aktivitet.

2. Skape klare og tydelige mål som brukere kan evaluere og kvalitetsutvikle underveis.

I mitt møte med mulig deltaker er jeg tydelig på at om deltakeren ønsker seg en fritidsaktivitet, så vil jeg hjelpe han/hun til å finne frem til en fritidsaktivitet. Dette er hovedmålet, og det er et mål som lett lar seg evaluere, er deltakeren med i en aktivitet eller han/hun ikke med i en aktivitet.

Andre mål kan komme til underveis i prosessen, som for eksempel, mål om at deltakeren følger familiens regler hjemme, regler på skolen, at han/hun gjør lekser, ikke ruser seg osv. Dette er delmål som kan brukes dersom deltakeren er enig å ha dette som mål. Delmålene har jeg gjerne knyttet opp til små belønninger som f.eks å gå ut å spise pizza. Jeg har også brukt belønning for enkelte barn/ungdom i forhold til hovedmålet. Både hovedmålet om å bli med i en aktivitet, og delmålene er et tema i møter med deltaker. På den måten evalueres til enhver tid målene, samtidig som de kan endres eller tilpasses om deltakers situasjon skulle endre seg.

Når deltaker er kommet godt i gang og opplever seg som et medlem i en aktivitet, bruker jeg å ha et møte med deltaker som markerer avslutningen på en inkluderingsprosess. Den formelle kontakten avsluttes med dette møte, men deltaker gis alltid anledning til å kunne kontakte saksbehandler når som helst senere om han/hun ønsker det.


3. Gi brukeren valgmuligheter under hele prosessen.

For å gi barn og ungdom reelle valgmuligheter må jeg presentere hva de kan forvente seg av meg som saksbehandler. Vi må også synliggjøre hvordan den enkelte kan gis mulighet til å påvirke sin egen inkluderingsprosess, i forhold til trinnene i arbeidsmetoden. Et vedtak basert på metoden FmB utløser også økonomiske ressurser som kan benyttes til innkjøp av for eksempel utstyr og kurs som trengs for å delta i en valgt aktivitet. Vi legger vekt på å gi den enkelte informasjon om dette. Mange av de barn og ungdom som barnevernet tilbyr et vedtak om FmB kommer fra fattige familier hvor denne kunnskapen er helt avgjørende for å kunne vurdere deltakelse i en fritidsaktivitet.

For å nedtone min rolle som saksbehandler og samtidig løfte deltakerens rolle bruker jeg å si til deltakerne at de blir nå min sjef. Det er min oppgave å skaffe og gi informasjon som gir valgmuligheter. Valget av aktivitet er det den enkelte deltaker som tar ofte i samråd med foresatte. Dette gir muligheter og ansvar til den enkelte deltaker.


4. Ikke utføre arbeid som en ikke kan stå inne for overfor deltakeren selv om systemet sier noe annet.

Dette handler om at vi som saksbehandlere må stå inne for det arbeidet vi til enhver tid utfører. Deltakeren skal være trygg for at det jeg som saksbehandler sier, det skjer.
For at dette skal være mulig må jeg som saksbehandler ha rammer å arbeide innenfor som sikrer fleksibilitet for å følge deltakerens valg av aktivitet.

I mye tradisjonelt sosialt arbeid vil en ikke kunne ta beslutninger uten på forhånd å fatte vedtak og konferere leder. Som saksbehandler i FmB er det på forhånd fattet et vedtak som sikrer at jeg har et avtalt beløp jeg fritt kan benytte i inkluderingsprosessen. Av og til må denne grensen overskrides, og bruk av ekstra midler kan raskt bli avklart med koordinator for tjenestetilbudet, gjerne på telefon.

Det handler hele tiden handler det om å tilpasse tjenestetilbudet overfor tjenestemottaker. På denne måten erfarer vi også at ingen inkluderingsprosess er lik.